I dag er den internasjonale dagen for solidaritet med det palestinske folk. Det er 100 år siden Balfourerklæringen, 70 år siden FNs delingsplan og 50 år siden seksdagerskrigen. Vi kan se tilbake på en årrekke som har skapt mindre fred og mer ufrihet. Denne internasjonale dagen krever at vi ser fremover og kommer med løsninger for en fredelig fremtid. Solidariteten blir mindre og viljen til å finne fredelige løsninger lar vente på seg. Det palestinske folket trenger oss nå mer enn noen sinne.
Med fredsforhandlinger som står fast, stadig flere ulovlige bosettinger og politikere som er mer opptatt av gjenvalg av sine politiske verv, fremfor løsninger for folket, så ser det mørkt ut for alle de palestinerne og israelerne som fremfor alt ønsker fred.
En okkupant og en okkupert
Hvor går veien nå? En fredsprosess hvor Israel i realiteten setter alle premissene og ikke får konsekvenser for å okkupere og kolonisere palestinsk land er ikke veien til fred. Dette er en utdatert oppskrift som Norge har fulgt i Midtøsten i 20 år. Den funker ikke. En tostatsløsning er fortsatt den mest realistiske løsningen for varig fred. Det er det AUFs palestinske og israelske venner i Fatah Youth og Young Meretz kjemper for, og det er det vi kjemper for sammen med dem. Norge må heve stemmen og være en aktiv part i denne konflikten. Vi kan ikke tåle urettferdigheten og menneskerettighetsbruddene.
Norge må ta en meglerrolle –
Norge har vært et lite land, men allikevel en stor fredsnasjon. I alle fall inntil nylig.
Den passive utenrikspolitikken til FrP og Høyre har gjort at vi nå bare er et lite land. Regjeringen står å se på at situasjonen for Palestinerne bare blir verre og verre for hver dag som går. Ingen nye betydelige initiativ har blitt tatt. Norske selskap er havnet på FN sin svarteliste over selskap som tjener på den israelske okkupasjonen. Det må norske myndigheter ta sin del av skylda for og gjøre noe med. Vi trenger en politikk som trekker partene til forhandlingsbordet igjen. Som skaper muligheter og håp om at vi skal nå en tostatsløsning.
Norges historisk aktive rolle i Midtøsten har gitt oss en posisjon vi kan påvirke fra. Derfor bør det tas initiativ til igjen å få partene til forhandlingsbordet. Det er de ekstreme kreftene, og de som ikke tjener på fred, som definerer ordskiftet og konflikten. Norge må bygge opp under de moderate kreftene i begge leire som ønsker en fredelig løsning.
Anerkjennelse er veien å gå
Så på en dag som denne, hvor skal vi videre? Allerede har 135 forskjellige land anerkjent Palestina som en selvstendig stat, blant dem vårt naboland Sverige. Til sammen representerer alle disse landene nesten 80 prosent av verdens befolkning. Norge må stille seg på riktig side av historien, foreløpig har vi vært stille. Altfor stille. En norske anerkjennelse kan gi palestinerne den nødvendige tyngden i forhandlingene og kan tvinge Israel tilbake til forhandlingsbordet. Både palestinerne og israelerne har lidd store tap. Det er nok nå. Norge må anerkjenne Palestina som et selvstendig land og ta en aktiv meglerrolle for å få fart på fredsforhandlingene. Det kan være starten på en varig og fredelig løsning for begge partene.
Mani Hussaini
Leder i AUF