Klimakvoter er et grunnleggende virkemiddel i internasjonal klimapolitikk for å redusere klimagassutslippene. Det finnes en rekke ulike kvotesystemer. Et kvotesystem med fritt omsettelige CO2-kvoter skal i prinsippet bidra til at de mest kostnadseffektive tiltakene for utslippsreduksjoner blir gjennomført først. Dagens kvotemarked fungerer dårlig, fordi kvotetaket er for høyt. Dermed blir kvoter er lett tilgjengelige.

For å oppfylle internasjonale forpliktelser i Kyoto-avtalen, har Norge kjøpt klimakvoter gjennom Den grønne utviklingsmekanismen (Clean Development Mechanism – CDM). CDM-kvoter kjøpes fra klimavennlige prosjekter. For at et prosjekt skal bli godkjent, må det følge kriteriet for addisjonalitet – det skal dokumenteres at igangsettelsen er avhengig av inntektene fra klimakvotene. Likevel har CDM-ordningen store svakheter. Det har blitt avdekket at flere prosjekter ville vært realisert også uten kvoteinntekter. Dette undergraver hele systemet. AUF mener CDM-styret må gjennomføre en strengere praksis av hvilke prosjekter som blir godkjent. AUF mener at Norge skal ta minst to tredjedeler av våre internasjonale forpliktelser gjennom nasjonale klimagasskutt.

Kvoteprisen påvirkes av den økonomiske situasjonen, som har ført til en altfor lav pris. Derfor er det nødvendig å kutte i antallet klimakvoter, for slikt å få et effektivt system som bidrar til utslippskutt. Videre ser AUF av erfaring at kvoteprisen er sårbar for uforutsette svingninger i markedet og det trengs dermed også en reguleringsinstans som kan kontrollere prisen på kvoter kontinuerlig. AUF mener at EU må skru ned på antall totale kvoter som i dag er dimensjonert for et marked før krisen.

AUF mener for at kvotesystemet skal fungere må det ikke føre til at de rike landene skal kunne kjøpe seg fri, men at også de rike landene må gå foran og gjennomføre kostnadskrevende tiltak for å redusere sine egne klimagassutslipp. AUF vil at kvotemarkedet skal supplere innsats hjemme, og at av våre utslippskutt skal minst 2/3 tas innenlands.