Aldri glemme 22. juli

For noen år siden var dette alt jeg visste om 22. juli 2011. Da jeg som 15-åring meldte meg inn i AUF, lærte jeg at angrepet var noe langt mer: et målrettet og politisk motivert terrorangrep. Det var høyreekstremt hat, rettet mot AUF og Arbeiderpartiet – et forsøk på å skremme ungdom fra å engasjere seg. Et forsøk på å stilne de som tror på fellesskap, likeverd og rettferdighet.

Min generasjon har vokst opp med lite kunnskap om 22. juli. Men vi har også vokst opp med et løfte – løftet vi ga hverandre dagene etter angrepet: «Aldri mer 22. juli.» Det løftet har vi ikke klart å holde.

• I 2019 ble Al-Noor-moskeen angrepet.
• I 2022 ble skeive angrepet i Oslo.

Felles for disse angrepene er at de ikke var tilfeldige. Det var hat. Det var ekstremisme. Frykt for det som er annerledes.

Vi lever i en tid hvor avstanden til 22. juli blir større, men hvor holdningene bak angrepet fortsatt lever: hat mot minoriteter, konspirasjonsteorier og ekkokamre der slike holdninger får fotfeste.

Det er lett å kjenne seg maktesløs. Men det har vi ikke råd til.
Vårt svar må være tydeligere enn noen gang: Sterkere fellesskap.
Motgiften mot ekstremisme er et samfunn hvor ingen står alene, hvor vi står sammen, og hvor vi sier tydelig ifra mot urett og hat.

Det betyr at vi må si fra:

• Når skeive blir angrepet.
• Når jøder i Norge er redde for å gå i synagogen.
• Når muslimer blir gjort til fienden mens rasismen vokser.

Når det ekstreme truer oss, skal vi svare med fellesskap.
Når hatet prøver å få oss til å tie, skal vi heve stemmen høyere.
Det skylder vi ofrene. Det skylder vi de etterlatte. Det skylder vi hverandre.