Mani Hussainis taler 22.07.15
Tale i regjeringskvartalet
Statsminister, kjære etterlatte, støttegruppe, Kjære ansatte i departementene, AUFere,
Kjære alle sammen
Her vi står nå startet marerittet. Bomben som skulle sprenge demokratiet vårt.
8 personer ble drept her, ansatte i departementet. De som arbeidet denne fredags ettermiddag, midt på sommeren. De som får demokratiet vårt til å gå rundt.
Den forferdelige dagen mista vi 77 umistelige.
Vi minnes de som ble frarøvet sin framtid, hver eneste dag, og ekstra sterkt på merkedager som denne.
Fire år er både lang og kort tid.
Lang, for alle de som har en tom stol rundt middagsbordet, som mangler noen på hver feiring, på hver høytid, i hver hverdag. Kort, fordi smertene og de synlige og usynlige sårene fortsatt gror, sakte.
Sorgen og smerten – uansett hvor endeløs dyp den er – er lettere når vi deler den. Derfor er det godt å møtes i dag.
Sorgen preger fortsatt hverdagen til mennesker over hele landet. Vi bruker denne dagen på å si at vi fortsatt ser hverandre, og som en påminnelse om at det er mange som kommer til å trenge støtte, omsorg og kjærlighet i lang tid framover.
For fire år siden hevet vi rosen og lovet hverandre: aldri mer 22. juli. Vi sto opp for fellesskapet.
Det løftet forplikter. For ekstremismen må bekjempes hver dag. Vår felles frihet må forsvares.
Vi ser at ekstremismen vokser frem på ny i Europa. Heller ikke her i Norge er terroristen alene om sine holdninger.
Vi vet så alt for godt at det er farlig å ikke ta det alvorlig. Det er farlig å sette mennesker opp mot hverandre. Hatefull og rasistisk retorikk brukes av de som ikke ønsker seg et samfunn med plass til ulike mennesker.
Når vi lover hverandre aldri mer – lover vi også hverandre å ta disse holdningene på alvor.
Det er ingen som blir født til å hate – hatet er menneskeskapt.
Vi må ta hatet og fremmedfrykten på alvor.
Derfor må vi ta til motmæle. Og stå opp for våre felles verdier hver dag.
I år har vi markert at det var 75 år siden Norge ble rammet av krig, og at det er 70 år siden vi vant får frihet.
Vi vant friheten og demokratiet.
Vi har alltid vist mot i møte med krefter som vil splitte vårt samfunn.
Men vi må aldri tro at kampen for menneskeverdet er vunnet en gang for alle.
Det lærte vi den 22. juli.
I dag åpner vi læresenteret etter 22. juli. Det minner oss om at kunnskap og åpenhet er vårt beste vern mot hat, vold og ekstremisme.
Vi må lære av historien, for å sørge for at noe lignende aldri skal kunne skje igjen.
22. juli er for alltid en del av oss og en del av vår felles historie.
Historien om 22. juli har også vist at vi har en felles kraft.
Når vi står sammen vil hatet ikke vinne.
Når vi som samfunn står sammen om våre verdier kan vi ikke stoppes eller ties ihjel.
For vi har vist at kjærlighet er mektigere enn hat.
Det skal vi fortsette å vise hver eneste dag.
Vi skal ikke bare vise det med ord og minne – men også med handling.
Vi skal vise at frihet og menneskeverd alltid overvinner hatet og rasismen.
Vi skal gjenta vårt løfte hver eneste dag:
Aldri mer 22. juli.
Tale på Utøya
Statsminister, kjære etterlatte og pårørende, kjære AUFere,
Fire år har gått siden den fryktelige dagen som endra alt. Fire år siden terroren mot AUF og Norge.
Fire år er både mye og lite. Det er mye savn, mye sorg, mye smerte. Fire år er også lite tid når så dype sår skal gro.
Sorgen er for mange like sterk, og smertene like virkelige i dag som de var for fire år siden.
Derfor er det både så godt og så vondt å samles her i dag. Godt å være sammen i dette sterke fellesskapet. Vondt fordi savnet er ekstra sterkt og sårt akkurat i dag.
Det er så ufattelig at de ikke er med oss. Den 22. juli ble Norge et fattigere samfunn, fordi vi mista så mange av de som skulle være framtida.
Det var livene som ikke fikk leve videre.
De var ungdom som sto klare for framtida.
Hvor hadde de vært i dag? Hvor hadde Norge vært om de fikk leve videre?
Kjære alle dere etterlatte
Det er vanskelig å fullt ut forstå deres tap. Men dere skal vite at vi tenker mye på dere. Vi tenker på og deler på minnene om de vi mistet.
Minnene deres lever i oss. Derfor må vi fortsette å snakke om dem. Fortsette å tenke på dem. Fortsette å savne dem.
Minnene om de vi mista er like sterke som de var for 4 år siden. Og minnene om hvem de var, hva de sto for vil for alltid inspirere og motivere oss andre.
På den måten er også de med og forandrer framtida.
I dag har vi innvia minnestedet her på Utøya. Lysningen er enkel, men samtidig vakker og mektig. Sirkelen symboliserer evighet, samhold, fellesskap. Det er et sted for sorg og smerte over alt vi savner – og alt som aldri ble. Det er sted hvor vi kan stå med et smil om munnen og tenke på alt de var – og alt de ga oss. Og det er et sted hvor kan komme alene eller sammen i en stille stund for å minnes og hedre våre venner og kamerater.
Kjære AUFere
Det går ikke en dag uten at vi tenker på det som skjedde her for fire år siden. Mange av dere har fortsatt fysiske og psykiske sår.
Det er fint og se hvordan mange av dere har funnet tilbake til hverdagen. Fullført skole eller kommet i jobb. Det er imponerende å se hvilke styrke dere har funnet fram.
Vi går i forskjellig tempo. Og av og til går det litt tilbake. Men da må love hverandre å være der for hverandre.
De siste 4 årene har mange fått støtte, av hverandre, av familier, venner og lokalsamfunn. Det må vi fortsette å gjøre. For tiden leger ikke alle sår. Savnet etter de de vi mista vil alltid være med oss. Derfor må vi fortsette å vise omsorg, kjærlighet og raushet for hverandre og for alle som står igjen.
For to dager sida ble ungdom igjen ramma av terror. Rundt 30 unge kurdiske og tyrkiske sosialister ble drept ved grensa til Syria. De forberedte seg på å drive hjelpearbeid i krigsutsatte Kobane i Syria. Ungdom som vil hjelpe, men ble møtt med terrorens vold.
Vi som er her veit hvor fryktelig det er å bli så brått ramma. Vi kan se for oss smerten til de som står igjen. Vi veit hva slags dager, uker og år de som står igjen har i møte.
For å miste noen man er glad i er like vondt uansett hvor man er.
En verden vendte seg til Norge da vi ble ramma. Vi skal også være der for dem.
Vi sender våre tanker til alle de som nå er utsatt for terror og undertrykkelse. De som nå må bære sine unge håpefulle til graven.
Om to uker skal denne bakken igjen fylles med engasjert ungdom med blikket retta mot verden. For vår kamp er deres kamp. Deres kamp er vår kamp.
I år markerte vi at det var 75 år siden krigens inntog i Norge. Og 70 år siden vi vant vår frihet.
Men vår frihet er aldri vunnet for alltid. Den 22. juli viste hvor sårbart vårt demokratiet kan være. Vårt demokrati må forsvares hver eneste dag.
Derfor må vi være på vakt når ekstremismen nå er på frammarsj. Historien om 22. juli er historien om hva ekstremisme kan føre til.
22. juli var ikke en naturkatastrofe.
Norge ble rammet av høyreekstrem terror.
Vi må vise mot i møte med krefter som vil splitte vårt samfunn.
Det er ingen som blir født til å hate – hatet er menneskeskapt.
Vi kan ikke være likegyldig i møte med hat og fremmedfrykt.
For: det er farlig å sette grupper opp mot hverandre. Det er farlig å spre fremmedfrykt, hat og rasisme. Å spre tanken om at mennesker har ulik verdi fordi vi ser ulike ut eller kommer fra ulike kulturer.
Vi aksepterer ingen form for ekstremisme.
For oss er menneskeverdet helt ukrenkelig.
Vi skal ta til motmæle. Vi skal stå opp for våre felles verdier. Vi lover at vi skal gjøre det vi kan for at vi aldri skal oppleve et slikt mareritt igjen.
Stein Ove Bergs ord har aldri vært mer passende en nå:
Nei, nå gjelder det mere enn før!
For hvis samholdet rakner og dør,
venter fiender nok
som vil splitte vår flokk.
Og vår flamme blir aske og glør.
Kjære alle sammen
Alle her vet altfor godt hvor smertefullt sorg og savn er. I dag minnes vi alle dem vi mistet. Som brått fikk sin framtid frarøvet. Vi gir hverandre en skulder å gråte på, for å dele på sorgen. Slik blir den kanskje blir lettere å bære.
Vi vil fortsatt kjempe
Vil vil aldri glemme