Vi har kommet langt, men det er langt igjen

Tidligere denne uken vakte skuespiller Jennifer Lawrence stor oppmerksomhet da hun kritiserte filmbransjen i Hollywood for å betale henne mindre enn menn. Dette er ikke bare et problem for filmstjerner. Det er urettferdig, umoderne og et høyaktuelt problem, også i Norge.

Vi står overfor flere store likestillingsparadokser som vi må løse de kommende årene. I Norge sies det ofte at vi har kommet langt med likestillinga. Det er sant. Men kanskje sies dette så ofte at det har blitt et hvileskjær for å ta politisk tak i de skjevhetene som fortsatt finnes.

Nylig la Solveig Horne fram regjeringas likestillingsmelding. Der pekte de ut flere viktige problemstillinger, men det var forbausende lite virkemidler for hvordan regjeringa skal redusere forskjellene mellom kvinner og menn ytterligere. Uten nok og sterke nok tiltak skjer framgangen i et tempo det ikke er grunn til å være fornøyd med. Vi trenger noe mer enn ei handlingslamma regjering. Vi trenger effektive og gode politiske vedtak som fører oss framover.

Kjønnsdelt arbeidsmarked
Arbeidsmarkedet i Norge er kraftig kjønnsfordelt. 69 prosent av de ansatte i offentlig sektor er
kvinner og 31 prosent menn, mens i privat sektor er fordelingen 37 prosent kvinner og 63 prosent
menn. Trenden viser også at arbeidsmarkedet vårt blir stadig mer kjønnsdelt. Det viser et Norge som
fortsatt tenker tradisjonelt når det kommer til valg av utdanning og yrke. Vi har for få menn som
jobber i barnehager og er helsefagarbeidere, og vi har for få kvinner som jobber i ledelser og privat sektor.

Med en så høy andel kvinner i offentlig sektor blir deltidskulturen et likestillingsproblem. Regjeringa sier i sin likestillingsmelding at de vil ha en heltidskultur i offentlig sektor. Det er vi enige i. Men da må man legge pengene på bordet for å nå målet. Økt grunnbemanning og flere heltidsstillinger trenger finansiering. Rundt omkring i hele Norge sitter det også folkevalgte politikere som har et arbeidsgiveransvar for de ansatte i kommunene. De er en viktig del av løsninga. Vi tror ikke det mangler på vilje blant lokalpolitikerne, vi tror det er mangel på penger til å gjennomføre.

Kvinnelige toppledere og kamper som må kjempes om igjen
Likestilling er ikke imponerende synlig i norske topplederforum. Hver gang en ny toppledelse blir valgt må vi knipe oss selv i armen. Lever vi i 2015 eller på 50-tallet? Senest nå ble det vist at den nye konsernledelsen i Telenor består av 18 mannlige ledere av 21 mulige. Dette viser tydelig at det er behov for et regelverk som får fart på kjønnsbalansen i norsk næringsliv. AUF krever derfor Stortinget lager en lov om minst førti prosent av hvert kjønn i den øverste ledelsen i statseide selskaper. På 80-tallet ble dette kravet innført for styrer, og det funket. Nå er det på tide å stille det samme kravet til toppledelser.

Likestillingskampen er en frihetskamp. Det er en kamp for både kvinner og menn. Det handler om å ønske et rettferdig samfunn. Noe av det første de blåblå gjorde da de fikk regjeringsmakt, var å kutte i pappapermen med 4 uker. Det er urettferdig overfor alle de nybakte pappaer og mammaer der ute. Urettferdig overfor fedrene fordi de blir fratatt viktig tid med barna sine. Urettferdig overfor mange av mødrene fordi de ikke får mulighet til å komme tilbake i arbeid så raskt som de ønsker. Regjeringa sier i ord at de ønsker et mer likestilt samfunn, men i handling fører de oss bakover i tid.

Et av de beste eksemplene på Siv og Ernas gammeldagse politikk er forslaget om reservasjonsretten for leger. Det var et tydelig bevis på at kampene vi trodde var ferdig kjempa aldri er det. Ti tusener av norske kvinner og menn gikk i demonstrasjonstog mot forslaget til regjeringa. Det er merkelig at en regjering hvor flertallet tilsynelatende anser seg som feminister, fremmer forslag som nettopp er det motsatte av feminisme.

Vår likestillingskamp
Tanken om at kvinner og menn skal ha like rettigheter og muligheter i samfunnet er så enkel og så riktig, men det viser seg gang på gang at vi bruker for lang tid på å gjennomføre det i praksis. Kjente feminister og sosialdemokrater som Fernanda Nissen var en tydelig stemme for kvinnelig stemmerett, Gro Harlem Brundtland tok riktige grep da hun innførte den første likestilte regjeringen og Jens Stoltenberg var med på å innføre fødselspermisjon også for fedre. Nå er det vår tur til å stake ut kursen for nye likestillingsseire, mens regjeringa fortsatt lar seg inspirere av fortida.

For arbeiderbevegelsen har likestilling og feminisme alltid vært et frihetsprosjekt. Vi vet at frie mennesker er trygge mennesker. Det ligger i sosialdemokratiets natur å ville legge til rette for at alle mennesker kan nå sine mål. Men fortsatt ser vi at kvinnene ikke er i topplederstillinger, de tjener mindre enn menn og de jobber mer deltid enn menn. Fortsatt har halve befolkninga ikke like muligheter for å nå til topps. Vi har kommet langt i arbeidet med å nå full likestilling, men enda er det lenge igjen – og lengre blir det jo mer regjeringa underprioriterer likestillingsarbeidet.

Mani Hussaini, leder i AUF
Emilie Bersaas, nestleder i AUF