Tre generasjoner Utøya

-Nå må dere bare forsyne dere.

Thorvald Stoltenberg har kjøpt inn mat, tilsynelatende, til et noe større antall enn de tre som har kommet på besøk denne junidagen.

Vi skal prate om øya vår. De fantastiske, stolte, triste, gode, evige minnene fra perla i Tyrifjorden. Om hva som har vært, er og skal bli.

De som skal prate sammen representerer tre generasjoner som på ulike vis har et forhold til øya. Fawsi Warsame er 16 år og leder i Sagene AUF. I år skal han på leir på Utøya for første gang. Tonje Brenna er tidligere generalsekretær i AUF og dreven hva gjelder sommerleirdeltakelse. Til stede for å representere de svært erfarne, er verten selv. Thorvald Stoltenberg, tidligere alt mulig. En trofast venn av AUF.

Thorvald begynner mimringen: Først da jeg var 22 år, under sommerleiren 1953, fikk jeg oppleve Utøya. Daværende leder i AUF inviterte meg ut for å spille fotballkamp. Min hukommelse sier at vi vant, men den opererer ofte i min favør. Likevel var det allsangen som mest fenget meg. Stemningen og fellesskapet den skapte.

Tonje: Jeg ble helt slått i bakken, jeg, av hvor rett de hadde, de som snakka om det fellesskapet. Det kunne ikke være sant, hadde jeg tenkt. I ettertid har jeg funnet ut at det kan sies så enkelt som at sommerleiren på Utøya er stedet du kan spørre hvem som helst om veien til do, og absolutt alle vil være genuint interessert i å hjelpe deg.

Fawzi kjenner seg igjen, selv om han ikke har vært på sommerleir på Utøya før: På lokallagsledersamling på Utøya fikk jeg kjenne litt på den følelsen dere prater om. Man er på en måte isolert fra omverden og føler et eget samhold. Særlig isolert følte vi oss fordi det tilfeldigvis var Eurovision samme helg, og ikke noe WiFi eller fungerende TV på øya. Vi endte opp med å bytte på å dele tregt 3G-nett med en bitteliten datamaskin som vi samlet oss rundt.

Tonje: Det finnes tusenvis sånne historier fra øya! Det er det som gjør den så flott. Det som preget mine første sommerleirer, var kontrasten mellom søppelsorteringa hjemme og frislippet på Utøya. Da oppretta vi jobben som miljødetektiv, og delegasjonene konkurrerte om å være best på søppel! Noen dro det litt vel langt.

Thorvald: Vi hadde også en type detektiv, som lette fram dem som kyssa i buskene!

– Det har jeg vært opptatt av, at selv om Utøya nå skal bli mer oversiktlig, skal det fortsatt være mulig å kline i en busk. Har du kyssa i en busk, Thorvald?

Tonje: Det har jeg vært opptatt av, at selv om Utøya nå skal bli mer oversiktlig, skal det fortsatt være mulig å kline i en busk. Har du kyssa i en busk, Thorvald?

Thorvald: Nei, jeg var for gammel og måtte være et godt eksempel. Men jeg hadde lyst! Jeg har aldri sett så mange fine busker. Utøya er en perle! Det tror jeg mange misunner oss voldsomt, og jeg er glad for at man nå kjenner seg klare til igjen å arrangere leir. Det er ikke noe galt med Gulsrud, men det er bare ikke Utøya.

Tonje: Ja, det er noe eget med Utøya, som stemninga når vi sitter i bakken og synger eller hører noen tale. Jeg tror folk forbereder seg ekstra godt før de taler på Utøya, fordi man vet at det følges særlig godt med. Der får ungdommer lov til å legge vekk rollen som elev, datter eller sønn, og være bare AUFere. Det skaper en frihet, men også en unik intensitet.

Fawzi: De siste leirene har jeg lagt igjen mobilen hjemme, og kjent ekstra mye på den følelsen. Det beste rådet jeg kan gi folk som skal på leir, er å være skikkelig tilstede i øyeblikket. Åpen for alle de inntrykkene man aldri får ellers. Og også for nye mennesker. På sommerleir med AUF finnes de aller beste folka, og de bor ikke bare i ditt fylke, men over hele landet.

Thorvald: Helt enig. Vær åpen, og behandle folk som likeverdige. Jeg setter like lite pris på at folk anser seg som viktigere enn andre, som at folk lar seg selv føle seg mindre viktige enn andre. Når jeg taler på Utøya, oppfører jeg meg ikke annerledes enn om jeg skulle tale for kongen.

Tonje: Akkurat det blir veldig klart på Utøya. Vi får besøk av mange kjente fjes, men hos oss er de likevel bare gjester, og det er vi som er stjernene. Hjem fra leir får vi med oss en demokratisk ryggmargsrefleks, og jeg tror øyas unike historie er en forutsetning for det.

Thorvald: Nettopp! Og å slutte historien nå ville for meg være utenkelig. Det finnes ingen bedre måte å hedre dem som er borte, enn å la denne perlen av en øy leve videre. Jeg vet godt hva det er å føle sorg. Derfor vet jeg like godt at sorgen ikke er uforenelig med gleden. Tvert imot.

Fawzi: Ja, årets leir vil bli veldig spesiell. Litt grusom og veldig fin. Når man besøker en øy med en historie som Utøyas, er man nødt til å ta innover seg den veldig triste delen av den. Samtidig det er skikkelig viktig at vi gjør oss til del av den lange, vakre fortellingen. At denne generasjonen AUFere fortsetter å skape gode minner som så mange generasjoner før oss. Jeg gleder meg til å ta båten over i august.

Plutselig blir alle tre stille. Minner flimrer bak øynene, og forventningen kommer til uttrykk gjennom et lurt smil som sprer seg i alle tre. Etter det går praten løst man stort og lite, gammelt og nytt. Når kaffen omsider er drukket opp, takker vi Thorvald for maten og går ut i den milde vårluften med et smil. Vi gleder oss til sommerens Utøya-eventyr.