Sosial kontroll er en samfunnskamp

Debatten om sosial kontroll er vanskelig. Vi er redd for å trå feil. Men vi kan ikke la det være opp til jentene selv.

Iram Haqs nye film «Hva vil folk si» har satt en støkk i publikum. Den handler om ei norsk-pakistansk jente som blir kneblet, bortført og innestengt av egen familie etter å ha blitt ferska i å være sammen med en norsk gutt.

Historien er dramatisk. Likevel finnes det både mindre og mer dramatiske historier om sosial kontroll i Norge. For de finnes, og det snakkes det for lite om. Her må vi som gå i oss selv.

Jeg tror vi må anerkjenne at den politiske berøringsangsten har vært – og fortsatt er – stor innenfor tema som æreskultur, sosial kontroll og ufrihet i minoritetsmiljøer. Kanskje særlig er dette gjeldende for den politiske venstresiden. Som flere har påpekt er det drevet av en frykt for å bli stemplet som «innvandringsfiendtlig» eller «rasist».

Men vi gjør feil hvis vi skygger banen når temaet er vanskelig og svaret på problemet ikke melder seg umiddelbart. Sosialdemokratiets fordømte plikt er å være konsekvent i sine verdier og i sine forventninger til folk. Det er like skadelig for den enkelte som opplever sosial kontroll på kroppen om det foregår i det norsk-pakistanske miljøet på Mortensrud, eller i det kristne miljøet i Egersund.

Uansett i hvilken religions navn undertrykking skjer, fortjener det like sanksjoner og reaksjoner.

Når den politiske venstresiden vegrer seg, kommer høyresidens ytterflanke på banen og legger premisset for debatten. Dette er en tendens i tiden. Og det kan vi ikke være med på lengre.

Kniving om politisk eierskap til integreringsdebatten er ikke først og fremst hva dette handler om. Viktigst er det at de jentene som lever under en ukultur og som tenker på bryte ut, får vår støtte. De fortjener at vi lytter, tar de på alvor, og er med på å diskutere hvordan samfunnet skal møte disse utfordringene. Og de trenger vår beskyttelse, om det skulle bli nødvendig.

Det finnes nyanser av sosial kontroll. Ikke alle opplever å bli truet eller utstøtt. Og heller ikke alle ønsker å bryte med miljøet de kommer fra. Kanskje trenger de bare bistand til å skape forståelse hjemme for valgene de tar.

Som ungdomsorganisasjon kan vi, hvis vi vil, spille en betydelig rolle. Mange av AUFs medlemmer er ungdommer med minoritetsbakgrunn. Ofte har vi konferansehelger, noen ganger drar vi på internasjonale studieturer, og som kjent arrangerer vi vår årlige sommerleir på Utøya.

Deltakelsen er god, men også her vet vi at det er noen som ikke får lov hjemmefra til å bli med hele helga eller overnatte borte. Det er problematisk, fordi dette er viktige sosiale fellesarenaer. Her kan vi ta et større ansvar for å informere usikre foreldre om hva det faktisk innebærer å delta på temakvelder i nabobygda eller på sommerleir.

Ofte kan det nemlig handle om at foreldrene ikke helt vet hva de sender barna eller ungdommen til.

Debatten om sosial kontroll er vanskelig. Vi er redd for å trå feil. Men vi kan ikke la det være opp til jentene selv, og vi kan heller ikke gå i fella der vi snakker «om» istedenfor «med».

Da risikerer vi å skape nok en boks som det forventes at disse jentene skal passe inn i. Som de skamløse jentene selv sier: Dette er ikke en minioritetskamp, det er en samfunnskamp.

Skrevet av Mani Hussaini i Agenda Magasin den 11. oktober.