Iskantsonen

Iskanten ligger nord i Barentshavet, og er overgangen mellom hav og polis i nord.

Overgangen mellom iskanten og åpent hav kalles iskantsonen.  Avhengig av faktorer som vindretning og havstrømmer kan den bestå av alt fra løse små og store isflak som driver i et stort område, til en kompakt kant bestående av små isflak som er trykt sammen foran mer solid is (Kilde: Polarinstituttet).

 

Området i tilknytning til iskanten har et viktig naturmangfold. Det er kombinasjonen av det særegne biologisk mangfoldet og høy biologisk produksjon som gjør området særlig verdifullt. Polarinstituttet og Miljødirektoratet anbefaler å ikke utlyse de nordligste blokkene for konsesjonstildeling da dette kan få alvorlige konsekvenser for naturmangfoldet og sikkerhet på oljeplattformene.

 

Ettersom som havtemperaturen stiger vil iskanten trekke seg tilbake. AUF mener at det er forsvarlig at iskanten må defineres med utgangspunkt i maksimal isutbredelse for april, som definert av Norsk Polarinstitutt. Det er uforsvarlig å åpne for oljevirksomhet innenfor iskantsonen, ettersom det både er vanskeligere teknisk og utsetter sårbare områder for ytterligere risiko. Områdene må heller ikke omfattes av TFO-ordningen, som sikrer en kjappere tildeling av konsesjoner i “modne” områder.

 

For å verne den sårbare sonen mot inngrep og for å sikre et godt oljevern mener AUF man må ha en buffersone opp mot iskanten, der det ikke skal kunne deles ut boretillatelser til oljeindustrien. 100 km tilsvarer det som er en forsvarlig avstand til iskantensonen, og sikrer at oljevernmannskaper har nok tid til å reagere og nå en lekkasje før det treffer isen.

 

AUF mener

  • iskanten må defineres med utgangspunkt i maksimal isutbredelse for april
  • at områdene i iskantsonen må ikke omfattes av TFO-ordningen
  • det må være en 100 km buffersone opp til iskanten, der det ikke deles ut konsesjoner
Bli medlem i AUF