Vest-Sahara

Vest-Sahara er Afrikas siste koloni. Fra 1884-1975 var området en spansk koloni, men da Spania trakk seg ut ble ikke Vest-Sahara selvstendig men snarere gitt til Marokko og Mauritania. I 1979 ga Mauritania avkall på alle sine territorielle krav, men Marokko opprettholder fortsatt sin okkupasjon.

Fra 1980-1988 bygde Marokko et av verdens lengste forsvarsverk fra nord til sør i Vest-Sahara. Rundt denne «bermen» ligger anslagsvis en million landminer. Marokko har siden okkupert områdene vest for muren, om lag 80 % av Vest-Sahara. Områdene øst for muren kontrolleres av den saharawiske frigjøringsbevegelsen, POLISARIO. I 1991 ble det inngått våpenhvile mellom POLISARIO og Marokko. Etter fredsavtalen skulle saharawiene utøve sin rett til selvbestemmelse ved en folkeavstemming i 1992. Denne har ennå ikke funnet sted.

Menneskerettighetssituasjonen i okkupert Vest-Sahra er svært alvorlig. Saharawiene i de okkuperte områdene utsettes for sterk undertrykking, overgrep og assimilering. Som følge av en intensiv og diskriminerende bosettingspolitikk har befolkningen blitt annenrangs innbyggere i eget land. Fredelige demonstrasjoner blir møtt med vold fra de omfattende politi- og militære styrkene stasjonert i området. Journalister og menneskerettighetsorganisasjoner nektes adgang til området og FN-styrken MINURSO er en av få FN-styrker i verden som ikke har mandat til å overvåke og rapportere menneskerettighetsbrudd.

På den andre siden av muren, i flyktningeleirer i Algerie, bor om lag 165 000 saharawier. De saharawiske flyktningene bor i teltleirer i ørkenen og er fullstendig avhengige av humanitær hjelp. På mange områder er ikke hjelpen tilstrekkelig til å dekke grunnleggende behov, og om lag fire av ti barn under fem år er kronisk underernærte. Mangel på ressurser gjør flyktningene svært sårbare.

Fra 2007 og frem til i dag har partene gjort flere forsøk på fredsforhandlinger i FNs regi. Forhandlingene har imidlertid stått stille, og ikke medført annet enn resultatløse samtaler. Fredsprosessen mangler realitet. I en slik situasjon har Norge plikt til å handle. Å anerkjenne Vest-Sahara er en politisk handling og et politisk veivalg. Ved å anerkjenne sender vi et tydelig signal: Norge støtter opp om en FN-styrt verdensorden hvor internasjonale rettsprinsipper går foran realpolitiske hensyn.