Klimaforhandlinger

Det internasjonale samfunnet har ikke klart å løse klodens klimaproblem. For få land har tilsluttet seg Kyoto I og Kyoto II, og begge avtalene er verken forpliktende eller ambisiøse nok.

 

I arbeidet med klimaforhandlingene må kravene til industrilandene bli mer spesifikke, som for eksempel om hvilke klimagasser som skal kuttes. Når det kun er de billigste kuttene som tas først, utsettes de nødvendige grepene som må tas for å få ned CO2-utslippene. AUF mener en forpliktende klimaavtale skal stå høyt på norske og utenrikspolitiske agendaer og være en prioritet i alle fora der Norge og norske myndigheter møter verdenssamfunnet.

 

AUF mener at en ny global klimaavtale må gjelde for alle land, men at land i globale nord og framvoksende økonomier skal ta på seg størstedelen av utslippskuttene. I tillegg må landene i det globale nord bevilge omfattende midler til finansiering av klimatiltak og klimatilpasning i det globale sør slik at den økonomiske utviklingen og det voksende energibehovet i disse landene baseres på fornybar energi – her blir også teknologioverføring avgjørende.

 

Selv om målsetningen er at alle land blir med på avtalen, kan vi ikke vente med å handle eller vente med arbeidet med på en avtale til alle er klare på å signere. Dersom det internasjonale samfunnet mislykkes med en global avtale bør Norge ta initiativ til en delavtale med flest mulig land, på flest mulig områder etter modell fra arbeidet med nedrustning.

 

AUF vil:

  • at Norge skal jobbe for at de årlige klimaforhandlingene fører til en reel, juridisk forpliktende avtale med enighet om global nedgang i klimagassutslipp.
  • at det internasjonale samfunnet skal sørge for fornybar-teknologioverføring fra nord til sør for å løse energibehovene i store deler av verden.
  • ha en høy global pris på CO2.